Sesongen ingen hadde våget å drømme om

Det er bare minutter igjen av sesongen. På tribunen har publikum reist seg, og applausen runger over Åsane Arena. Nede på banen er spillerne i ferd med å fullføre noe som få hadde våget å drømme om da året begynte.

Så kommer sluttsignalet.

Sperrebåndene åpnes, familie, venner og supportere strømmer ut på banen. Det klemmes, gråtes, jubles og fotograferes. Åsane-kvinnene har slått Bryne 6–0 og sikret opprykk til Toppserien.

Men det er ikke sifrene på resultattavlen som gjør dette øyeblikket så spesielt. Det er reisen hit.

Tre spillere på kontrakt i januar

For å forstå hvor stor prestasjonen er, må vi tilbake til begynnelsen av året.

Da Åsane startet oppkjøringen i januar, var det bare tre spillere som hadde kontrakt med klubben.

Klubben sto i en krevende økonomisk situasjon, og rammene rundt kvinnelaget var betydelig strammere enn tidligere. Det var usikkerhet knyttet til hvordan spillerstallen ville se ut, og flere spillere ønsket å avvente situasjonen før de bestemte seg for veien videre.

På trening var det gjerne mellom ni og fjorten spillere. Slik fortsatte det gjennom store deler av oppkjøringen, og også inn i sesongen. Til treningskampen mot Haugesund reiste Åsane med bare tolv spillere. Mot Viking var de tretten, inkludert spillere fra utviklingslaget.

Flere fra forrige sesongs A-lag var dessuten skadet og trengte tid før de var spilleklare. Det var med andre ord langt fra optimale forutsetninger for et lag som skulle konkurrere i toppen av 1. divisjon. Men gradvis begynte brikkene å falle på plass.

I en periode der flere fortsatt var usikre på veien videre, ble Norun Skjeldals beslutning om å signere ny kontrakt et viktig vendepunkt. Hun viste at hun hadde tro på prosjektet, og det sendte et signal til resten av spillergruppen.

Flere fulgte etter, og utover februar kom de siste avtalene på plass.

Åsane hadde kanskje ikke den største spillerstallen eller de romsligste økonomiske rammene. Men klubben hadde noe annet å bygge videre på: En gruppe erfarne spillere med sterk tilhørighet til Åsane, unge talenter som ventet på muligheten, og mennesker rundt laget som hadde tro på det de kunne få til sammen.

Ung, lokal og utviklende

Åsane Fotball har lenge hatt en tydelig ambisjon om å være en klubb som utvikler egne spillere og gir lokale talenter muligheten på høyest mulig nivå.

Denne sesongen har vist hva det faktisk kan bety.

Gjennom hele året har det vært tett dialog mellom A-lagets trenerteam og utviklingsansvarlig på kvinnesiden, Sindre Sanden. Sammen har de arbeidet for å gi unge spillere muligheten til å ta steget opp og kjenne på nivået i seniorfotballen.

Og tallene forteller en imponerende historie.

Hele 16 spillere fra utviklingsmiljøet har spilt kamper for A-laget denne sesongen, inkludert NM. Av disse kommer 15 fra klubbens egen utviklingsavdeling.

Syv spillere fra utviklingsavdelingen har enten blitt tatt opp fast i A-lagsmiljøet eller fått spilletid i 1. divisjon.

Allerede i serieåpningen mot Grei startet én spiller fra utviklingslaget, mens samtlige tre utespillere på innbytterbenken kom fra de yngre rekkene.

Blant dem som har fått muligheten gjennom sesongen, er Lina Hamre, som bare var 14 år da hun debuterte i cupkampen mot Arna-Bjørnar.

Amalie Melø og Diana Wilson Kumi, født i henholdsvis 2009 og 2010, har samtidig vært blant spillerne som har fått aller mest spilletid. Begge har proffkontrakt med klubben, og har vist at alder ikke trenger å være noen hindring for å ta ansvar på seniornivå.

I den andre enden av aldersskalaen finner vi blant andre Marina Heggernes Jensen, født i 1996, som representerer rutinen og erfaringen i spillergruppen.

Det er nettopp denne kombinasjonen som har vært en av lagets styrker. Unge spillere har fått tillit og mulighet til å utvikle seg, samtidig som erfarne lagvenninner har bidratt med trygghet, kvalitet og kontinuitet.

Og den lokale forankringen er tydelig. Med noen få unntak kommer spillerne som har representert Åsane denne sesongen fra Åsane, Bergen og områdene rundt.

Dette er et lag som i stor grad er formet av spillere med røtter i regionen, og som nå har spilt seg helt opp til landets øverste nivå.

Et lag som fortsatte å vokse

Etter hvert som sesongen utviklet seg, viste Åsane at de kunne konkurrere med de aller beste lagene i divisjonen.

Resultatene kom, selvtilliten vokste, og det som ved sesongstart hadde fremstått som en svært krevende oppgave, utviklet seg gradvis til en reell mulighet for opprykk.

Samtidig måtte laget håndtere endringer underveis.

I august valgte hovedtrener Thomas Mørk å takke ja til en mulighet i Bodø/Glimt. Mørk hadde vært sentral i lagets sportslige utvikling og etterlot seg en spillergruppe som allerede hadde etablert seg i toppen av divisjonen.

Assistenttrener Bendik Kristoffersen og toppspillerutvikler Kim Røtne tok over ansvaret mens klubben arbeidet med å finne en ny hovedtrener. I september ble Steffen Rød Låstad ansatt som Mørks arvtaker. Med kjennskap til både spillerutviklingen og klubbens filosofi gikk han inn i trenerteamet sammen med Kristoffersen og Røtne.

Til tross for endringene fortsatte laget å levere.

Gjennom sommeren ble også spillerstallen styrket med fire nye spillere. Det ga laget en bredere tropp, økt konkurranse på trening og flere alternativer i en stadig mer krevende kamphverdag.

Og akkurat det skulle vise seg å bli viktig da sesongen gikk inn i sin aller mest intense fase.

En avslutning som nesten ikke er til å tro

Tre kamper på syv dager. Et opprykk innen rekkevidde. Og et lag som nektet å gi seg.

Først kom den overbevisende 5–1-seieren borte mot Klepp. Deretter ventet Kolbotn på bortebane, i en kamp som skulle bli en av sesongens aller mest dramatiske.

Åsane lå under 1–3 med under tjue minutter igjen, men nektet å gi opp. Christina Osnes-Ringen reduserte, Sarah Haaland utlignet to minutter på overtid, og da klokken vise 90 + 5 minutter sendte Madeleine Veivåg et frispark i mål.

3–4. Kampen var snudd.

På noen få minutter hadde Åsane gått fra å se opprykksmuligheten forsvinne, til å stå med alt i egne hender foran sesongens siste kamp. Nå gjensto bare Bryne på hjemmebane.

Da alt skulle avgjøres

Lørdag 24. oktober var rammene lagt for en helt spesiell dag på Åsane Arena.

Alle jentelagene i bydelen var invitert til å være med på fotballfesten, og hele 15 lag tok turen for å støtte Åsane-kvinnene. Unge spillere fra Åsane, Tertnes og Bergen Nord deltok i innmarsjen og klappet lagene inn på banen, foran et engasjert og forventningsfullt hjemmepublikum.

Spillerne visste nøyaktig hva som sto på spill.

For hovedtrener Steffen Rød Låstad handlet forberedelsene om å finne balansen mellom spenning og trygghet. Laget skulle kjenne alvoret, men samtidig våge å spille den fotballen som hadde brakt dem helt frem til denne muligheten.

Bryne forsvarte seg lavt og gjorde det vanskelig å finne rom. Men Åsane tok kontroll, var tålmodige og fortsatte å utfordre.

Et innlegg fra Dina Fosso Dale gikk direkte i mål og åpnet scoringsfesten. Til pause sto det 3–0, og etter hvilen fortsatte hjemmelaget med den samme disiplinen og intensiteten.

Da dommeren blåste av kampen, viste resultattavlen 6–0.

– Totalt sett er dette en svært voksen, solid og imponerende gjennomføring, spesielt med tanke på rammene og betydningen av kampen, sier Låstad.

Han trekker særlig frem hvordan spillerne håndterte presset i en kamp der så mye sto på spill.

– At gruppen evner å levere en så god prestasjon når presset og forventningene er på sitt største, sier mye om både utviklingen, tryggheten og mentaliteten som finnes i laget.

Åsane hadde ikke bare vunnet kampen. De hadde fullført en sesong som overgikk det de fleste hadde sett for seg da året begynte.

Fremtidens fotballstjerner? Unge jenter fra Åsane, Tertnes og Bergen Nord var med på å skape en flott ramme rundt opprykkskampen. Kampsponsor Coop delte ut First Her Kit og 20 drakter med eget navnetrykk.

Mer enn et opprykk

De siste minuttene av kampen hadde hele tribunen reist seg. Applausen fortsatte mens spillerne nærmet seg sluttsignalet, og forventningen lå tykt i luften. For mange var det vanskelig å holde følelsene tilbake.

Da dommeren endelig blåste av, var det som om alt slapp løs.

Sperrebåndene ble åpnet, familie, venner og supportere strømmet ut på banen for å dele øyeblikket med spillerne. Klemming, tårer og smil som ikke ville slippe taket. Banen ble fylt av mennesker som ville være en del av øyeblikket, gratulere og takke spillerne for det de hadde fått oppleve.

Inne i garderoben fikk også dagens ballhentere være med på den første delen av feiringen. Så ble dørene lukket, champagnekorkene spratt og konfettien fylte rommet. Spillere, trenere, støtteapparat og administrasjon feiret sammen, i en gledesrus som bare kommer når man vet hvor mye som ligger bak.

For dette var ikke bare en seier i sesongens siste kamp. Det var belønningen for alle treningstimene, usikkerheten, utfordringene og øyeblikkene der det hadde vært enklere å gi opp.

Det var en triumf for spillerne som valgte å bli. For de unge som grep muligheten. For de erfarne som tok ansvar. Og for alle rundt laget som fortsatte å tro på det de bygget sammen.

Fra tre spillere på kontrakt i januar til en plass blant Norges beste kvinnelag i oktober. Det er vanskelig å forestille seg en sterkere bekreftelse på verdien av det langsiktige utviklingsarbeidet som legges ned i Åsane.

Nå venter Toppserien 2027. Nye motstandere, nye utfordringer og en ny hverdag på øverste nivå.

Det vil kreve mye av både spillere, trenere, klubb og menneskene rundt laget. Skal Åsane fortsette å utvikle lokale talenter og bygge videre på det som er skapt, blir sterke støttespillere og et engasjert lokalmiljø viktigere enn noen gang.

Men akkurat denne helgen handlet det først og fremst om å feire. Åsane er tilbake i Toppserien. Og for en vei de har tatt dit! 

Foto: Hordalandsfotball / Åsane Fotball
Tekst: Christine Alvøen